Portrettet: Steinar Pedersen

06.03.2019 14:04:14
I hver utgave av medlemsbladet "Anbudet" er det et portrett av en person som enten er eller har vært sentral i en medlemsbedrift eller bransjen generelt over lengre tid.
 

Årets første utgave av medlemsbladet er i disse dager å finne i postkassene rundt omkring hos medlemmer og abonnenter. I denne utgaven kan du blant annet lese om NESOs avtale med Solibri som sparer medlemmene for millionbeløp, vi har vært på rekrutteringstokt rundt om i landsdelen, og du kan lese portrettet om Steinar Pedersen i SP-Maskin AS, som også følger her i sin helhet:

68-årige Steinar Pedersen ser inn i framtida. Gjerne i drømme. 

Steinar Pedersen har gjort sine initialer til sitt varemerke. SP Maskin er en kjent aktør innen riving og avfallshåndtering i Nord-Norge. «SP» er NESO-medlemmet som river det andre i NESO-familien kan ha bygd tidligere. Og den som, bokstavelig talt, bereder grunnen og rydder plass til nye utbyggingsprosjekter. 
– Jeg setter utrolig stor pris på samholdet i NESO, og benytter meg aktivt av de tjenestene som tilbys, sier Steinar Pedersen og trekker fram advokatene Karina Krane og Trygve Eriksen som to som «nesten er verdt medlemskapet alene».

 
Steinar er finnmarking som har gjort harstadværing av seg. Han vokste opp i Kirkenes på starten av 1950-tallet. Steinar kom til verden 7. januar 1951. Etterkrigstidens Finnmark satte sine smertelige og varige spor i familien. 

Moren og faren til Steinar fikk sju barn, med Steinar som yngstemann. Tre av søsknene har han aldri fått møte. De var gått bort før han ble født. Den ene i krybbedød, sannsynligvis. To døde da de lekte med krigens etterlatenskaper. 
– De var åtte og ti år da de lekte med en tysk granat som gikk av, forteller Steinar rolig. 

Selv om han aldri har møtt tre av sine søsken, har de vært en del av livet han har levd. 
– Mor var veldig nervøs og beskyttende. Hun skulle helst vite hvor jeg var til enhver tid. 

Det er ikke vanskelig å forstå. Steinar hadde et nært forhold til sine foreldre, og i særdeleshet moren. Brutal død preget også starten av hennes liv. Hun var tre år gammel da begge foreldre var gått bort. 
– Mor vokste opp hos tanten og onkelen. Hun hadde det bra der, men det var en annen tid. Etter fjerde klasse måtte hun slutte på skolen for å passe barna og jobbe på gården. 


Vi sitter på spiserommet til SP Maskin på Rødskjær, rett sør for Tjeldsundbrua på Hinnøy-siden. Statens industrivekstanlegg (SIVA) etablerte industriområdet i sin tid. Bjørn Bygg-logoen henger ennå på en av hallene. Bjørn Bygg hadde stor virksomhet på stedet fram til 1986. 

Steinar Pedersen kjøpte industrihallene, lager- og kontorbygg i 2009. Når Anbudet møter han, er det likevel ikke i eide, men i leide lokaler. 1. januar solgte han hele området til Harstad Havn, som planlegger storstilt utfylling og utvikling av området med masser fra den planlagte Hålogalandsveien mellom Tjeldsundbrua og Sortland. 
– Jeg hadde høyere bud, men valgte å selge til Harstad Havn. Om ikke hadde jeg hindret den planlagte utviklingen av området ved at de ikke hadde fått dirkete adgang til sjøarealene på den siden, sier Steinar og peker.

Han er opptatt av samfunnsutviklingen, og tallfester «høyere bud» til to millioner kroner. Steinar er medlem i Frp, og siller på liste til høstens valg. Han har to hjertesaker: Eldreomsorgen og barnevernet. Han er særlig opptatt av at sistnevntes makt blir brukt fornuftig.

Pedersen har investert mye i Rødskjær. Et opprinnelig lagerbygg er i løpet av hans tid som eier gjort om til kontorbygg. I kjelleren har han 800 kvadratmeter med lager og verksted for maskiner og utstyr. Men framfor alt har Pedersen brakt aktivitet inn på industriområdet som framstod mer og mer som et spøkelsesområde før SP Maskin rullet inn med maskiner, utstyr og ansatte. 

Salget av bygninger og grunn har gjort selskapet gjeldfritt med noen kroner på bok. Det er en styrke. Utover det virker eneeier Pedersen å ha et avslappet forhold til det med penger. Nøkternheten har han med seg fra oppveksten i Finnmark. Faren jobbet som grovrørlegger og kunne si hvor hvert eneste rør i gatene i Kirkenes gikk. Moren var hjemmeværende, men tok vaskejobber for andre. 
– Vi var relativt fattige. Men vi hadde alltid mat nok. 

To korte setninger som inneholder så mye: Foruten nøkternhet, oser det fornuft og kjærlighet når Steinar framfører ordene. Han virker oppriktig stolt over sin oppvekst og bakgrunn. Som ungdom måtte han gjøre sitt for å bidra økonomisk. 

15 år gammel hadde han sitt første møte med arbeidslivet. 
– Jeg begynte i Varangerkraft som 15-åring, med stolpereising og linjebygging. Jeg klatret i stolper og skalv i beina. Jeg var redd for høyden. 

Alt han tjente gikk tilbake til hjemmet.  Faren var rundet 60 år da yngstemann begynte i kraftlaget. 
– Jeg husker jeg kjøpte TV til dem, mimrer Steinar Pedersen. 

Etter tre år med skjelving i beina som hjelpegutt på linjebygging øst i Finnmark, tok han elektro på yrkesskolen. Men det var militærtjenesten som skulle vise seg å peke ut mest retning i livet til sersjant Pedersen. Førstegangstjenesten gled over i befalskurs. Etter hom sersjanten vokste til og fikk mer erfaring, ble han overført til Ingeniørvåpenet som yrkesbefal. 

Sprengning var blitt hans fag, og det var Forsvaret som brakte han til Harstad. Etter en kortere periode på starten av 1970-tallet, har Steinar bodd ved Vågsfjorden sammenhengende siden 1975.
 
Ved siden av forsvarsjobben, startet han i 1978 et enkeltmannsforetak med én gravemaskin, ett seks-kubikks aggregat, to håndholdte boremaskiner og en Volvo Bamse lastebil. Steinar Pedersen ENK opparbeidet boligtomter. Og etter hvert boligfelt. Så oppdrag av en slik størrelse av boregeit ble anskaffet. Tiden med «ha-ha-ha-handholdte» boremaskiner var forbi. Ansatte kom også til etter hvert som oppdragene ble flere og større. I 1984 ble selskapet brakt til opphør. 
– Konklusjonen var at underentrepriser var nøkkelen til dårlig økonomi, sier Pedersen. 

To av de større entreprenørene gikk overende, og dro med seg bigeskjeften til Steinar. 

Etter mange år i Forsvaret gikk ferden videre til en annen statlig etat, Kystverket, hvor Pedersen ble ansvarlig for undervannssprengninger i hele Norge. 

– Jeg har alltid likt å arbeide, og har aldri sett på klokken…
Ordene henger litt i luften før Steinar på diplomatisk vis lar oss forstå at ikke alt nødvendigvis handlet om framdrift i statsetaten den gangen.
– Jeg jobbet med flere prosjekter samtidig og stilte krav. Ved én anledning jaget jeg hjem et helt arbeidslag, og satte inn nye folk som var interessert i å arbeide. 


Våren 1988 ble Pedersen tatt ut av ordinær tjeneste i Kystverket, og i regi av Kystdirektoratet sendt til Island for å lære opp Islandsk personell i undervannsprenging. Etter fem år i Kystverket, oppstod versjon 1 av dagens virksomhet i «SP». 
– I 1989 så jeg muligheten for å levere avfall til Kiruna. De hadde ledig forbrenningskapasitet, men trengte kapital for å ruste opp anlegget i byen. 

Lang historie kort: Steinar reiste den nødvendige kapitalen på 50 millioner kroner. I motytelse fikk han retten til å levere 25.000 tonn avfall pr år til fjernvarmeanlegget i Sverige. I ti år. 
– 25.000 tonn, omregnet i lastebil-lass…?
– Del det på 25-30… Del det på 28 tonn på bilen, så har du det. 

Det tilsier tett på 900 lastebillass pr år. I mange år var «SP» forbundet med «søppelbilene» som gikk i skytteltrafikk mellom avfallsanlegg i Nord-Norge og Kiruna. 
– Med denne avtalen, solgte jeg kvoter til de regionale avfallsselskapene. Jeg tok imot noen tonn der, og noen tonn der, og kjørte avfallet til Kiruna, forteller Steinar. 

Av jobbene han minnes spesielt, kommer bergingsjobben på Ofotbanen i 1996 langt opp på listen. Tre lokomotiv hadde sporet av ved Katterat, og havnet utfor en rundt 100 meter lang skråning. På grunn av trange tunneler var det vanskeligheter med å føre ordinært bergingsutstyr fram til stedet. 
– Konkurrentene tenkte store vinsjer, men leverte visstnok ikke tilbud på jobben, sier Steinar.

«SP» leverte en pris på bergingen på kun 800.000 kroner, og ble til dels latterliggjort. 
– Mange var skråsikre på at vi ikke skulle klare oppgaven.

Men Harstad-firmaet som dro til Narvik for å berge tog (!) hadde en plan: 
– Kort fortalt lagde vi vei i sikk-sakk nedover den bratte skråningen. Veien besto av snø, trær og litt jord. Veien frøs til, og lokomotivene ble tatt opp – sakte men sikkert. Dagen etter at jobben var ferdig, kom mildværet og regn – og veien forsvant, forteller Steinar med innlevelse. 

I 2000 solgte han virksomheten til ett av de interkommunale avfallsselskapene, HRS (Hålogaland Ressursselskap) i Harstad/Narvik. Steinar ble med på kjøpet, og begynte som seniorkonsulent. 
– Jeg jobbet der som ansatt i fire måneder. Å jobbe som byråkrat var ikke noe for meg, så jeg sa opp og takket for meg etter et møte i Narvik.

Intervjuet avbrytes innimellom. Det er avtalt på forhånd. For Steinar må ta imot kandidater til tre stillinger han jobber med å besette. 
– Vi trenger sjåfør, ingeniør og maskinfører, sier Steinar.

Versjon 2 av SP Maskin er det selskapet driver med på Rødskjær i dag. Mer korrekt: De siste versjonene av «SP» har funnet sted på Rødskjær, for det er flere epoker. 

Pedersen så et fremtidsbilde med muligheter innenfor riving, avfallshåndtering og miljøkartlegging. Kurs er tatt, ansatte er skolert opp. Mottak av skrapjern var en del av virksomheten etter «restarten», men er solgt. Avfallshåndteringen, som holder til i den ene av industrihallene rett ved Tjeldsundet, er solgt til Bodø-selskapet Østbø. Rydding av skytefelt i regi av Forsvaret står også på listen over oppdrag SP Maskin har foretatt siden oppstarten på Rødskjær.
– Vi konsentrerer oss om riving. Vi kom til et punkt hvor vi følte vi måtte ta et valg og spesialisere oss mer.

Da ble det utførende rivingsentreprenør og miljøkartlegging/-sanering som ble den gjenværende virksomheten. 

Ute på området ligger en stor haug med betong. Deler av den er kjørt helt fra rivingsoppdrag i Finnmark. 
– Vet du, prisen for å levere avfallet var så høy, at det lønnet seg for oss å kjøre det helt ned hit for å knuse det og skille ut jernet, sier Pedersen. 

Han tjener ikke penger på denne operasjonen, men betongknusingen reduserer kostnadene i forbindelse med det opprinnelige rivingsoppdraget – all den tid prisen for å levere avfallet ved andre mottak er så høy.

Trevirket som kjøres inn på industriområdet, stappes inn i den mobile fliskutteren som ble kjøpt fra Tyskland. Finstøvet siktes ut i en egen haug. Rene trefliser faller ut i enden på transportbåndet og kjøres inn i hallen for tørking med hjullaster. Bjørnen i Bjørn Bygg-logoen som henger på veggen holder øye med operasjonen. Samme uken som Anbudet er på besøk, har det vært båt ved kai og hentet det ferdige produktet og skipet det til Bodø. 
– Vi varmer opp Bodø. Se her. Jeg fikk epost i dag om at vi leverer den beste kvaliteten til anlegget, sier Steinar og viser fram eposten på mobilen. 

Hallen fylles fort opp igjen. Hjullasteren lager seg kjøreveier oppetter flishaugene flere meter over betonggulvet for å utnytte takhøyden. Når båtene er inne til lasting, benyttes Steinars selvkonstruerte, sammenleggbare og mobile rampe på kaia. 
– Lastebilene rygger opp på denne og tipper lasset rett i båten. Ikke ei flis å rydde på kaia etterpå, slik det ville vært om vi skulle tippet lassene på kaia og lastet båten med hjullaster, forklarer konstruktøren fornøyd. 


Steinar går rundt på anlegget sammen med schæferen Nero, som er 11 år. Den sjette schæferhunden som har fulgt entreprenørgründeren opp gjennom årene. Steinar stanser innimellom og venter, Nero er sliten i beina. Også de ansatte får en del av tiden til sjefen sjøl når han går rundt på anlegget. Det framkommer en tydelig gjensidig respekt når Steinar og arbeiderne slår av en prat. Steinar forteller hvilket årstall den ene og den andre kom inn i virksomheten. 

Det virker som om de ansatte trives og blir værende i mange år. De fleste har mange år med SP-gorillaen på ryggen. Logoen er av det mer humoristiske slaget. 
– Vi ønsker ikke å bli sett på som selvhøytidelige, sier Steinar med et kroppsspråk som indikerer grøss og gru om så skulle skje. 


Nede på et lager, bakom Steinars rullende leketøy, står en koffert. Inni kofferten: Et trekkspill. Ved siden av står forsterker og høyttalere. Han spiller ikke selv, men har stor glede av å opptre sammen med koret han er en del av. Da får han brukt stemmen, som han ikke bruker på de ansatte.
– Jeg tror aldri jeg har opplevd av Steinar har hevet stemmen. Kanskje én gang, sier en av de virkelig trofaste arbeiderne i SP-selskapenes til sammen mange driftsår. 

Kanskje har den tilbakeholdne framtoningen sammenheng med at Steinar vet at han bærer med seg ei sterk kraft?
– Jeg var en gang på et healerkurs. Én av øvelsene var å holde en pinne i hver hånd for å teste ut hvor mye energi man har i kroppen. Pinnene roterte nærmest som helikopterrotorer i nevene på meg.

På kurset kunne han, ved å holde hendene over hodet på ei fremmed dame, fortelle at hun var operert – og hvilken del av kroppen hun var operert i. 
Selv tror Steinar det er arven fra moren han bærer med seg. 
– Det er hennes nordfinske aner. Hun lærte meg en del ting. 

Mer enn én gang har han opplevd at ting han har drømt, hender i virkeligheten. 
– Jeg har opplevd konkrete episoder som jeg har drømt tidligere. Det kan gå både ett, to år og enda flere år, sier Steinar Pedersen og forteller ei historie fra barndommen.
– Jeg var guttunge og våknet opp. Jeg hadde drømt at jeg giftet meg i Harstad. Jeg husker at jeg slo opp i atlas for å finne Harstad, og tenkte: Oi, det er jo nesten nedi Nordland.  
Han ble gift i Harstad. 

I et annet tilfelle drømte han at en nær forretningsforbindelse over mange år var blitt syk. Relasjonen mellom dem var såpass tett at Steinar valgte å fortelle hva han hadde drømt. Vedkommende oppsøkte lege, men ingenting ble funnet galt. Personen dro likevel videre til en spesialist i Oslo. Der ble det påvist kreft. I et veldig tidlig stadium. Mannen ble senere erklært frisk  
Historiene til tross: Steinar svarer med ett, kort ord på spørsmålet om han ser på seg selv som klarsynt:
– Nei.

Framsynt må han likevel finne seg i å bli kalt. Historien om SP Maskin er alene godt nok bevis på teft og gode vurderinger om hva som kommer. 

Om knappe to år runder Steinar Pedersen 70 år. På enkelte områder lever likevel gutten i beste velgående. Interessen for «alt med fire hjul og motor» er sterk. To flotte veteranbiler står i garasjen.
– Det er viktig å beholde guttungen i seg, sier Steinar og drar trekket av en aldeles nydelig utgave av en 1959-modell Imperial Crown. 
– Det hender jeg kjører brudepar i disse om sommeren. Det tar jeg aldri noe for, det er bare for gøy, sier han.

Litt lengre inn i garasjen står en grønn Dodge, 1928-modell. 
Ser du nøye etter, finner du både ATV, motorsykkel, snøscooter og mere til i guttegarasjen til Steinar. 

Han drømmer om mer tid til å fiske på fjorden ut fra hytta i Grovfjord, i nabokommunen Skånland rett på andre siden av Tjeldsundet fra Rødskjær. 

Om han er sanndrømt i dette tilfellet, er kanskje mer tvilsomt. Det er lite som tyder på at mr. «SP» er i ferd med å gire ned forretningsvirksomheten.

... eller?

Bare Steinar vet hva SP-fremtiden bringer. Flere kapitler i SP-historien vil det garantert bli. Slik det har vist seg flere ganger før. Vi tenker følgende kan være en passende avslutning: 

Fortsettelse følger. 

Tekst og foto: Jan Eivind Fredly, Aidem Media