Møt Øyvind Barland i portrettet: Håndverker og hobbymekaniker

Tekst og foto: Vigdis Devik, Trønderavisa 
(Portrettet ble først publisert i medlemsmagasinet Anbudet våren 2023)

– Vi må jo ut og se på Andrea etterpå! Hun har ikke fått så mye omsorg i de siste årene, men hun er faktisk her – i en av lagerhallene – og står til modning. 

Øyvind André Barland gliser bredt mens øynene tar en liten spilloppmakerdans av det som bare kan beskrives som pur glede. Det har nemlig ikke tatt så veldig lang tid av intervjuet før Øyvind penser inn på favoritt-temaet over alle favoritt-tema: Volkswagen.  

– Jeg har jobben min, og så har jeg hobbyen min. Begge deler brenner jeg like mye for, understreker han. 

Men alt dette skal vi komme nærmere tilbake til.  

– Birger Pedersen har alltid vært en del av livet mitt helt siden jeg var liten. Jeg er født med gult blod. Det bare er sånn, konstaterer den daglige lederen i firmaet.  

Det var hans egen far, Egil Barland, som var sjef fra 1996 til 2021 og som har jobbet i firmaet i 44 år til sammen. Selv ble han født i 1984, så Øyvind er klar på at han har tråkket alt av ganger og byggeplasser med både babyføtter og ungdomsben. Faktisk begynte han sin aller første sommerjobb i byggefirmaet da han bare var 12 år gammel.  

– Etter det har jeg vel egentlig jobbet så mye som jeg har fått lov til, smiler han. 

Som 12-åring fikk han male stillas og brakker, noe han syntes var greit nok å holde på med, men det ga ham også en klar pekepinn på at maleryrket ikke akkurat var noe han burde satse på videre. 

– For å si det sånn: Den dag i dag drar jeg fortsatt kjensel på enkelte av de stillasene som har fått kjent på penselen min, ler Øyvind. 

Det var vel aldri noen tvil blant verken familie eller venner at det var bygg og tømring som lå i blodet til unge Barland. Selv har han aldri vært i tvil heller: 

– Valget har liksom tatt seg selv. Det er nesten så du kan si at det er dette som er skjebnen min og alltid har vært det, sier Øyvind og rister på skuldrene som om det egentlig ikke er mer å si.  

Men selvsagt er det det: For eksempel går det gjetord om at han som ung tenåring egenhendig pusset opp rommet sitt i barndomshjemmet på Skage i Overhalla.  

– Sånt tenker jeg ikke over i dag, men jeg skjønner jo at det kanskje høres oppsiktsvekkende ut. For meg var det naturlig, sier Øyvind selv. 

Han forteller at han gjorde alt alene som 12-13-åring; kappet og la panelbord på veggene og la gulv.  

– Det ble vel neppe helt strøkent, men godt nok, ler han. 

Mesteparten av livet hans har bestått av bygging og det å få til praktiske ting. 
– Tømrerfaget har alltid fascinert meg noe voldsomt, og det er nok fordi jeg alltid har vært eksponert for det. Jeg har alltid elsket å skape noe med hendene, sier Øyvind. 

Øyvind understreker at han alltid fikk prøve ut det han ville av tømreryrket fra tidlig alder. 

– Fatter’n har alltid gitt meg ubetinget tillit, forteller han. 

Fatter’n ja. Det er Egil Barland det, som i dag fortsatt jobber i Birger Pedersen selv om Øyvind overtok roret for to år siden. I dag er Egil ansvarlig for entreprisedelen i firmaet og jobber som prosjektleder og kalkulatør. 

– Selv om jeg er daglig leder nå, vil  jeg nok alltid blir sett på som “sønnen til sjefen”. Fatter’n var tross alt sjef her i 25 år, smiler Øyvind. 

Han er forresten ikke den eneste i familien som tar opp arven med å jobbe i Birger Pedersen, for både søsteren hans og svoger jobber i samme byggefirma. Og ikke nok med det – Øyvind forteller at alle tre sønner til trekløveret som drev firmaet før, og som hans far var en del av, jobber i bedriften. 

– Vi føler oss på en måte født inn i Birger Pedersen alle mann. Men vi er også opptatt av at vi ikke har jobbene våre fordi vi er sønner til sjefene. Det er kompetansen og ferdighetene våre som teller – og arven vi har vokst opp med. Vi er gul og stolt, smiler Øyvind. 

Men tilbake til den andre store fascinasjonen: Volkswagen. 

Å mekke på gamle Volkswagen-kjøretøy er Øyvind Barlands største lidenskap utenom jobben. I garasjen hjemme i Overhalla jobber han for tiden med en buss som han skal pusse opp og få i gang igjen. 

Ifølge Øyvind husker han det som det var i går. Han var 14 år og satt og leste i et bilblad. På midtsidene var det et bilde av en svart boble og han ble helt bergtatt. 

Så hvorfor står Andrea nedstøvet og forsømt i en lagerhall i dag? Vel, det viste seg at hun ikke fikk så lang tid på veien som Øyvind hadde sett for seg. 

– Ledningsnettet brant opp like før jeg skulle inn i militæret. Det mest naturlige hadde vært å selge henne den gangen, men det har jeg heldigvis ikke gjort. Snart skal jeg ta henne fram og pusse henne opp igjen, sier VW-entusiasten bestemt. 

Men først må han få ferdig Volkswagen-bussen som han hittil har holdt på i fem år med å pusse opp. Den står i kjelleren i huset hjemme. 

– Da jeg bygde familiehuset vårt i 2013, passet jeg på å lage garasje under hele huset sånn at jeg kan ha hobbyen min i hele kjelleren, forteller Øyvind med et lurt smil. 

I dag har han 2,5 Volkswagen-biler. Bussen, Andrea og en halv boble til. Pluss en gammel Porsche, 92-modell, som er kjøpt inn av helt spesifikke grunner. Den skal hjelpe ham å bli ferdig med bussen. 

– Det er mye Volkswagen i Porschene, blant annet er det luftkjøling i VW-bussen og den gamle Porschen er luftkjølt, forteller Øyvind, og legger til: 

Men, noen ganger kan det bli for mye, selv for en superaktiv tømrer og hobbymekaniker. Det fikk Øyvind erfare for ti år siden da han gikk teknisk fagskole desentralisert samtidig som han ga over 100 prosent som prosjektleder i firmaet. Samtidig toppet han det hele med å bygge hus til familien i Overhalla. 

– Det var da jeg fant ut at jeg er menneskelig og at jeg har en maksbegrensning. Det møtte meg ikke i form av en vegg, men jeg skimtet den langt der framme, forteller han åpent og ærlig.  

Øyvind ble aldri sykmeldt i denne perioden, men han måtte roe ned betraktelig.  

– I stedet for å fortsette å gjøre ting når jeg kom hjem fra jobb, så brukte jeg fritiden på å hente meg inn. Slik måtte jeg holde på i et halvt år, men jeg kom meg heldigvis. 

Det ble altså både fagbrev, teknisk fagskole og mesterbrev på Øyvind Barland til tross for at han begynte i firmaet med allmenne fag i bunnen. I dag er han ikke i tvil om hvilke av utdanningene som gjør at han går med ekstra hevet bryst: 

– Byggmester. Det er jeg stolt av. For meg har byggmester-tittelen alltid vært synonymt med premium-snekkeren, og tittelen har alltid hengt høyt faglig sett. Å være byggmester står høyere for meg ennå være ingeniør, for man har faget i bunnen – og jeg har alltid vært opptatt av tømrerfaget.  

Etter at han tok over lederrollen, har faget måtte vike i det daglige.  

– Skal jeg bygge noe i dag, så må det bli på hjemmebane. Jeg har i hvert fall ikke tid til det i rollen som daglig leder, sier Øyvind, men understreker at han foreløpig ikke savner tømringen altfor mye. Til det setter han firmaet og det nye ansvaret høyere. 

– Jeg tror lederegenskaper i stor grad er medfødt, og at jeg alltid har vært en ledertype. Det var alltid jeg som var sjefen over trehusbyggingen da vi var små, og et driv mot det å lede har alltid ligget sterkt i meg.  

Øyvind forteller at han i mange år har hatt en målsetting om å bli øverste leder én eller annen gang. Han fikk tidlig basansvar på byggeprosjekt og ble etter hvert anleggsleder og prosjektleder.  

– Det var i en periode at jeg vurderte lederjobben som mindre aktuell, og det var fordi jeg så hvor mye belastning det kunne ha på fatter’n å være sjef. Jeg så at det tynget ham og at han måtte forsake mye. Men så ombestemte jeg meg igjen, og var klar for å overta ansvaret da jeg ble spurt for to år siden. 

Ett av de siste prosjektene som han jobbet med som prosjektleder, var byggingen av Rørvik kirke. Ifølge Øyvind er det nok dette byggeprosjektet som kommer til å sitte i lengst. 

– Å være med på å bygge en kirke fra start, det var helt spesielt, sier han, og fortsetter: 

– For når blir et bygg også en kirke i en emosjonell og åndelig betydning? Det tenkte jeg mye på mens vi jobbet med prosjektet. Men så, da kirkerommet var ferdig, kom det plutselig en andektighet over rommet. Det var en spesiell opplevelse, mimrer han. 

Kanskje vil Øyvind følge på en lignende form for andektighet om et års tid? Da skal han nemlig gifte seg med samboer Karen Beate, som han har vært sammen med siden 2004. 

– Vi gikk på ungdomsskolen sammen i Overhalla og møttes for første gang der. For min del var det kjærlighet ved første blikk, selv om hun egentlig var opptatt, sier Øyvind bestemt. 

Karen Beate Persson og Øyvind Barland har vært samboere halve livet. Neste år fyller de begge 40 år og skal samtidig passe på å feire bryllup. 

Det var ingen tvil om at han skulle ende opp med Karen Beate. Så sikker var Øyvind på det, at han skrev “til min kommende kone” på russedressen hennes. Og nå får han rett i det også. 

– Vi fyller begge 40 år neste år, og fant ut at vi like gjerne kunne feire med bryllup. Det gleder vi oss til. Vi har jo allerede vært sammen halve livet, smiler Øyvind. 

Fart og spenning har vært et gjennomgående tema i Øyvind sitt liv, og da han var 18 fikk spenningen konsekvenser.  

– Jeg fikk låne bilen til mutter’n på nåde hvis jeg hentet henne senere på kvelden. Men på tur dit kjørte jeg altfor fort og ble stoppet av politiet. Det endte med at jeg måtte ringe og fortelle at jeg ikke kunne hente henne, og jeg husker godt at det ble stille i telefonen . . . 

Førerkortet glapp altså like etter at han hadde fått det. Og som om ikke det var nok, så røyk det enda en gang på kort tid.  

– Etter 7-8 måneder hadde jeg kortet igjen etter å ha kjørt for fort, men da jeg var 20 sovnet jeg bak rattet og mistet det igjen for tre måneder. Jeg ble god på teori og oppkjøring, for å si det sånn! 

Denne historien deler han gladelig ut til nye lærlinger som gruer seg til teoriprøven eller å kjøre opp for førerkort første gang. 

– Jeg trøster dem alltid med at jeg har klart det tre ganger, ler den daglige lederen. 

Det er et offensivt firma han nå leder skuta på. For niende året på rad leverer Birger Pedersen positive resultat.  

– Vi tok noen grep i 2015-2016 som ble strategisk viktige. Firmaet var i en vekstperiode og vi slet med å være en mellomstor aktør. Den gangen valgte vi å satse. Vi bygde en annen organisasjon og ansatte flere folk, både i administrasjonen og ute. Og siden da har det bare gått oppover, forteller Øyvind. 

Han legger aldri skjul på hvor stolt han er av arbeidsplassen. 

– Vi er 126 år som bedrift i år og vi har en enormt sterk historikk og kultur i Birger Pedersen. Det er artig å være en del av en så rik historie der mange tusen til sammen har jobbet for firmaet.   

Under 125-årsjubileet i fjor kjørte firmaet en auksjon i samarbeid med leverandører og samarbeidspartnere, og fikk inn 210.000 kroner. Pengene ble gitt bort til lag og foreninger i Namsos og omegn. 

– Tømrerfaget har alltid fascinert meg noe voldsomt, og det er nok fordi jeg alltid har vært eksponert for det. Jeg har alltid elsket å skape noe med hendene, sier Øyvind Barland. 

– Vi hadde også en stor fest i hallen vår med rundt 170 personer samlet. Det var skikkelig stas, forteller Øyvind, og skryter uhemmet av arbeidsmiljøet i Birger Pedersen AS: 

– Her hos oss er vi opptatt av at vi skal trives og ha det gøy på jobb. Det igjen skal gjøre at vi tiltrekker oss flinke folk.  

Ett av tiltakene som firmaet har hatt årlig, er Birger Games, et “Farmen”-lignende konkurranse som varer i én dag med påfølgende festligheter.  

– Vi er opptatt av å være litt annerledes, sjø, fordi Birger Pedersen selv var annerledes. Vi er ikke redde for å stikke hodet fram og synes. Sånn sett er det veldig heldig at vi er gul, smiler en fornøyd daglig leder. 

I fjor fylte byggefirmaet Birger Pedersen AS 125 år. I den anledning fikk firmaet laget et eget magasin. Øyvind viser fram far og sønn, Birger og Johan Pedersen, som er opprinnelsen til den suksessrike Namsos-bedriften.